Historikk: et sportskapell i åsene
Holmenkollen kapell har en lang og tradisjonsrik historie som strekker seg over 100 år tilbake. Selskapet «Holmen og Voxenselskabet» ble stiftet på 1880-tallet for å erverve og utbygge området som friluftsområde for byens befolkning. Da selskapet ble oppløst i 1890, overdro det en tomt på ti mål til Kristiania kommune for oppføring av et sportskapell. Tre ivrige ildsjeler brant for ideen: veidirektør Hans Kragh, borgermester Evald Rygh og hotellmannen dr. I.C. Holm.
Nært knyttet til Holmenkollen kapell var Foreningen til norske Fortidsminnemerkers Bevaring, stiftet i 1844 med flere malere som initativtakere. Det var primært maleren J.C. Dahl som talte stavkirkens sak. Foreningen ble arnested for den arkitektgenerasjonen som rundt århundreskiftet søkte tilbake til tidlig middelalder — Norges storhetstid — og som tok utgangspunkt i landets egen historie, natur og arkitektur. Holmenkollen kapell ble et konkret resultat av denne gryende bevisstheten om kulturarven.
En arkitektkonkurranse ble utlyst, og i 1903 stod kapellet ferdig, tegnet av Holger Sinding-Larsen som vant konkurransen. I starten ble bygget brukt som bedehus, og først i 1913 ble det innviet til gudstjeneste, dåp, konfirmasjon, vigsel og bisettelse. Kapellet var ment som et tilbud til turfolk som ville få med seg gudstjenesten på søndag — som pastor Thore Godal sa under innvielsen: «End om vi tog Herrens Hus med op i skoven.»
Brannen, 24. august 1992
Tidlig mandag morgen den 24. august 1992 brant Holmenkollen kapell ned til grunnen. Ris menighet mistet en av sine to kirker. Oslo mistet et av sine mest markante kirkebygg. Brannen ble oppdaget rundt klokken fem av en tysk turist som hadde fisket hele natten i et vann like ved. Han møtte et tragisk syn — kirken stod i full brann. Det gamle tømmeret brant raskt, brannvesenet kunne ingenting gjøre, og ødeleggelsen ble total.
«I dag opplever jeg en forferdelig sorg. Det var en helt spesiell sjel i kapellet vårt — ikke minst gjaldt det glassmaleriene, særlig bildet av den oppstandne Kristus, som jeg i over ti år hadde mulighet til å beundre fra orgelkrakken.»
— Marit Stray, kapellets faste organist i mange år, til Aftenposten.
«Døren til sakristiet stod åpen da brannmannskapene kom til stedet — det kan tyde på innbrudd og brannpåsettelse», uttalte vakthavende brannsjef. I september 1993 — ett år etter brannen — kom tilståelsen fra en 19-åring som innrømmet å ha vært med på å sette fyr på kapellet sammen med personer i et satanistisk miljø som også stod bak brannen i Åsane kirke ved Bergen. 19-åringen er i dag bedre kjent som Greven og soner en lang dom på Ila landsfengsel etter flere kirkebranner og et drap i Oslo sentrum.
Etter brannen: en folkelig gjenreisning
Oslo kommune var selvassurandør, så midler til et nytt kapell måtte tas direkte fra kommunekassen. Daværende ordfører Ann-Marit Sæbønes kunne ikke love noen snarlig gjenoppbygging fordi flere andre kirkebyggsprosjekter måtte prioriteres. Det fikk flere ressurssterke mennesker til å brette opp armene.
Da de opprinnelige tegningene av Holger Sinding-Larsen ble funnet på loftet i Ris kirke kort etter brannen, ble det bestemt å bygge et kapell i tråd med disse. Det kom også forslag om en moderne arbeidskirke, men de vant ikke fram. En sentral gruppe ildsjeler etablerte Komiteen for gjenoppbygging av Holmenkollen kapell. HKH Prinsesse Astrid fru Ferner sa seg villig til å være komiteens høye beskytter.
Oslo Håndverks- og Industriforening nedsatte arbeidsgruppen, bestående av Prinsesse Astrid, tidligere ordfører Albert Nordengen, bakermester Per Samson, menighetsrådets formann Jann T. Lund, arkitekt Arne Sødal, direktør Knut I. Westby, generalsekretær Knut Almquist (Skiforeningen) og konsulent Arne Haukvik. Oslo kommune bevilget 7,5 millioner kroner under forutsetning av at komiteen samlet inn et tilsvarende beløp. Innen mars 1997 var innsamlingsbeløpet kommet opp i 10,2 millioner — fra bortimot 5 000 givere over hele landet og fra utlandet.
Debatten: kopi eller arkitektkonkurranse?
Gjenreisingen førte til en livlig debatt i arkitekt- og bevaringsmiljøene om på hvilket stilgrunnlag den nye kirken skulle reises. Kirkedepartementets konsulent siv.ark. Arne E. Sæther, biskop Andreas Aarflot og store deler av arkitektstanden gikk inn for at en moderne arbeidskirke skulle bygges. Riksantikvar Stephan Tschudi Madsen uttalte i Aftenposten at han «så lite mening i å lage en ny kopi av Holmenkollen kapell — arkitektene må få slippe til.»
Innsamlingskomiteens målsetting var motsatt: gjenoppbygging i «gammel skikkelse» og umiddelbar igangsetting. På dette grunnlaget strømmet pengene inn. Det folkelige kravet vant fram.
Arkitektur: Norges høyeste stavkirke
Det gamle kapellet fra 1903 var i stavkirkestil, men stilen var ikke gjennomført. Det nye kapellet har derimot blitt en «ekte» stavkirke, og er med sine 32 meter til toppen av spiret den høyeste stavkirken i Norge. Arne Sødal har i størst mulig grad brukt Sinding-Larsens originaltegninger — som var basert på 1300-tallets byggeskikk — og på flere områder har det nye bygget faktisk blitt mer lik de opprinnelige tegningene enn det gamle var. Pengene strakk ikke helt til i 1913.
Tømmeret i veggene står loddrett og holdes sammen med bunn- og toppstokker. Hele konstruksjonen bæres av fire sentralsøyler som blant annet bærer tårnet. Andreas-korsene framme i koret er ikke bare til pynt — de avstiver hele bygningen. Tettvokst malmfuru, noe av det lagret i fem år, ble hentet fra Seljordshei. Seksjoner ble satt sammen ved not og fjær og tettes med saueull. På flere områder ble det adskillig lysere innvendig enn det gamle, noe dunkle kirkerommet.
Byggetiden: et byggesett fra Vågå
For å muliggjøre byggingen ble det først laget en tredimensjonal modell med alle kapellets bestanddeler på data. Tegningene fra modellen ble grunnlag for produksjon av alle delene i Vågå, før de ble fraktet på lastebil til Holmenkollen og satt sammen som et byggesett. Entreprenøroppdraget gikk til Lalm Byggservice i Vågå. Ottar Romtveit fra Rauland ble byggeplassleder, treskjærer og trekonsulent — og gjorde egenhendig all treskjæring på kveldstid i byggetiden.
Det ble en spennende byggeperiode. Løsninger kom ofte i siste liten ved en ekstrabevilgning eller gave. Skifer fra Alta på taket og kjellergulvet ble realisert etter at noen hadde hørt om byggekomiteens ønsker. Prinsesse Ragnhild fru Lorentzen har forært kapellet en kopi av 1700-talls dåpsfat med mugge. Andre har gitt lysestaker, brudestoler, messehagler, høyttaleranlegg, teleslynge, dørbeslag og lysekrone med levende lys. Mange har kjøpt seg faste «plasser» i benkene til 2 000 kroner stykket.
Fra byggetiden
Bygget i Vågå, fraktet med lastebil og reist på Holmenkollen som et byggesett. Tretten bilder fra prosessen — fra modell og grunnmur til tårnet på plass.
Det ferdige kapellet, 1998
Bilder fra det ferdige kapellet to år etter innvielsen — fra det lyse hovedskipet til Ottar Romtveits treskjæringer som markerer både den opprinnelige byggingen i 1903 og gjenoppbyggingen i 1996.
Kapellet fikk nye formelementer fra stavkirker og mer profilering og treskjæring hentet fra dragestilen — den særnorske 1800-tallsstilen med dragehoder og lafte-detaljer. Bueknærne i alterringen er laget av hele rotstykker fra gran. Den nedsmeltede kirkeklokken fra det gamle kapellet ligger der den ble funnet etter brannen. Trearkitekturen gir sitt avtrykk også i betongen i kjelleren.
I tillegg til kirkerommet rommer bygget moderne funksjoner: forsamlingssal, kjøkken og møterom. Prosjektet står derfor ikke bare som en rekonstruksjon, men som en ny tolkning av norsk kirkebygging i tre.
Allerede er kapellet et kjært landemerke og populær turistattraksjon — med venteliste for vielse på ett år.
